Tønsberg

Tønsberg er Norges eldste by grunnlagt i vikingetiden. Det største vitne fra denne tiden er det verdens-berømte Osebergskipet som ble funnet like nord for Tønsberg sentrum. I middelalderen var Tønsberg et maktsentrum. Tunsberghus, kirker og klostre og grevskapet har preget byen. Helt til 1671 var den Vestfolds eneste by. Ved siden av å være handels- og sjøfartsby siden vikingetiden er Tønsberg kjent som hansaby og hvalfangstby.

Tønsberg er Vestfolds hovedstad og handelssentrum. Byen er også sete for Tunsberg bispedømme som ble opprettet i 1948 og som omfatter Vestfold og Buskerud.

Tønsbergs areal er på 106 km2 og antall innbyggere ca. 33.000. Tønsberg har et stort og variert forretningstilbud, et aktivt kulturliv og utmerkede muligheter for sport og rekreasjon. Siden 1990 har byen vært engasjert i prosjektet Sykkelbyen Tønsberg-Nøtterøy. For øvrig satser byen på å bli en moderne økoby.

 

 

Historisk tilbakeblikk

I sin saga om kong Harald Hårfagre sier Snorre Sturlason at i kjøpstaden Tønsberg eksisterte før slaget ved Hafrsfjord som dateres til år 872. Ut fra denne tidsangivelsen ble byens 1000 års jubileum feiret i 1871 og følgelig 1100 års jubileum i 1971. De arkeologiske utgravningene 1987-88 på tomten til premonstratensernes avdekket flere graver fra vikingtiden som stadfesterkjøpstadens alder.

Fra naturens side lå forholdene vel til rette for en bosetning ved det trange sundet mellom Nøtterøy og fastlandet. Kongen selv eller hans ombudsmann holdt til på den gamle kongsgårdeil Sæheimr, i dag Jarlsberg hovedgård, og på gården Haugar som regnes som Tønsbergs "fødested". Haugar ble setet for Haugating, tingstedet for Vestfold og Norges nest viktigste kongekåringsting. Stedet må ha fått sitt navn etter de to haugene. Kongegraver som tradisjonen knytter til kong olav, som var overkonge i Vestfold, og kong Sigrød. som var konge i Trønderlagen. Begge skal ha falt i slaget på Haugar mot broren Eirik Blodøks og ble gravlagt på stedet. Enda en av sønnene til Harald Hårfagre regnes gravlagt i Tønsberg, nemlig Bjørn Farmann. Farmannshaugen ligger på jordet sydvest for Jarlsberg Hovedgård.

Vestfolds kongeslekt stammer fra Ynglingsætten, som dominerte på 800 tallet. De store gravhaugene i Borre Nasjonalpark og funnet av Gokstadskipet og Osebergskipet vitner om at denne kongeslekten levde i fyrstelige kår. Kong Harald Hårfagre satte ved riksdelingen sin sønn Bjørn til underkonge i Vestfold. Kong Bjørn Farmann oppholdt seg for det meste i Tønsberg, hvor han bodde på kongsgården på Sæhemr. Han skal ha drevet handel med mange land, og han har hatt stor betydning for byens vekst.

Tønsberg var stadig en kongens by. - ja til tider

fungerte Tønsberg i praksis som rikshovedstad. I begivenhetenes sentrum står Slottsfjellet - et 63

m høyt fjell med stupbratte siden Her foretok kong Sverre i 1201-02 Norgeshistoriens lengste beleiring. Hans sønnesønn, kong Håkon IV Håkonsson, var enekonge fra 1217-1263. Han er i europeisk sammenligning Norges mest berømte middelalderkonge.Det var kong Håkon Håkonsson som bygget festningen CASTRUM TUNSBERGIS, Norges største borganlegg i middelalderen med ringmur. rondeller, kasteller og kongehalI (B redestuen). Han stod også for utgravingen av "Kanalen", Skieljasundet så den igjen ble farbar forstore skip. Han bygget kongsgården ved foten av slottsfjellet t) og han la til rette Fransiskanerkloster midt i byen og et hospital på Gunnarsbø. Fra Tunsberghus reiste hans datter, prinsesse Kristina, i I257 for å gifte seg med en spansk prins. Hennes sarkofag står i stiftskirken Covarrubias,Spania. Norgesveldet omfattet i hans regjeringstid Grønland,Island,Færøyene,Shetland,Orknøyene,Hebridene samt Isle of Man. Det er også funnet spor av vikingbosettninger i nord Amerika (vinland). Kungelv i Båhuslen var grensen mot sverige.Jemtland og hærjedalen og store deler av vermland tilhørte også Norge. Håkonssønn, Kong Magnus Lagabøter, Ble født på Tunsberghus.Han byggetstt et fem etasjer's høyt teglkastell på Slottsljellet. men var for øvrig mest kjent for for sine store lovgivningsarbeider som ble vedtatt på fire lagting i løpet av 1270 årene. I 1270 ble ogsåden senere kong Håkonv født på tønsberghus hvor han døde i 1319. Hans dattersønn kong Magnus Eriksson, giftet seg muligens her med denfranskfødte prinsesse Blanca av namur som fikk hele Tunsberghus med hele Tunsberg fehirdsle i morgengave.

 

 Kirker og klostre

Da kristendommen kom på slutten av 900 tallet ble den første kirken i fylket antageligvis en trekirke reist på kongsgården Sæheimr Allerede på 1200 tallet hadde byen flere kirker bygget av stein.

Lavranskirken hvor den nåværende Domkirken står. Mariakirken som stod på det nåverende torg. St. Olavs kirken, en rundkirke av store dimensjoner som var en del av premonstratenes orden. Kloster ruinen kan sees ved biblioteket.

Gråbrødrenes eller Fransiskanernes kloster og kirke, hvor den såkalte "Sættargjerden i Tunsberg" ble ingått, lå i kvartalet Torvgaten - Gråbrødregaten -ø. Langgate - Tjømegaten.Peterskirken, som ble avdekket ved arkeologiske

utgravninger i 1972 og 1985 i ø. Langgate 50/67.Vestportalalen er bygget

opp i arkeologisk avdelingen påVestfold Fylkesmuseum. Michaelskirken på

Slottstfjellet som var gjenstand for valfart. Sem kirke, Vestfolds og muligens Norges eldste stenkirke som fremdeles er et levende Guds hus. St.Stefanskirken

låvedhospitaletpåGunnarsbø.I sagaene nevnes også Thomaskirken på haugar

men den var trolig en trekirke.

I tillegg hadde oslobiskoppen sin sommerressidens med kapell på nåverende Teie hovedgård på nøtterøy.

 

 

Pest og bybranner

En alvorlig knekk fikk samfunnet og det yrende kirkeliv i 1439 med svartedauen og på følgende pestebølger. I 1503 ble tunsberghus plyndret og brent, og i 1536 ble byen fullstendig lagt i aske ved en "ildebrann" De store lande eiendommer som hadde tilhørt det Rike Olavsklosteret ble forlenet bort til lensherren på gården Auli som tidligere var olavsklosterets hovedgård. Lensherren bodde senere på sæheimr Kongsgård, og i 1671 ble lenet om til grevskap.

 

 

 

Hansa byen

Tøiisberg var i seinmiddelalderen en av norges tre hansabyer med eget hansakontor. Tønsberg hadde mest handels forbindelse med Rostok.

 

Sjøfartsbyen

16oo og 1700-tallet var preget av hollendernes og englendernes herredømme på havet og trelasthandelens betydning. Byens egen rederivirksomhet økte og 1806 var Tønsberg landets tredje største sjøfartsbyOppsvinget i sjøfarten dannet grunnlaget for etablering av flere skipsverft og industri som Tønsberg reperbane,vallø saltverk m.m

Med Danmark/Norges inntreden i Napoleonskrigen

i 1807 kom nye kriser. Omkring 1850 hadde Tønsberg tolldistrikt landets største flåte basert på trelast. Seilskutenes storhetstid firedobletTønsbergs tonnasje. Alle verdenshav ble "tumleplass" for byens skuter

Hvalfangstbyen

I 1850 årene økte velstanden i Tønsbergdistriktet takket være gode internsjonale konjunkturer for skipsfart ut. Dessuten begynte en ny næring å gi inntekt til byen. I 1847 sendte Svend Foyn av sted til ishavet selfangeren "Haabet". Flere fulgte etter eller' og dette viste seg smått om sen å bli meget lønnsomt. I 1860 årene syntes Foyn at konkurransen ble for hard og han så seg om etter nye muligheter.

i 1863 fikk han bygget verdens første dampdrevne

hvalbåt "Spes & Fides". I baugen ble det montert en granatharpun-kanon. Denne fikk han patent på i 1870 og dette innebar igjen at han fikk monopol på de "sterke valene (Blåval,Finnval og seival i de følgende 10 år. Da perioden utløp ble det etablert nye hvalfangstselskap spesielt i Tønsberg men også i Sandefjord. I Vadsø hadde Foyn bygget sin første stasjon for bearbeidelse av fangsten. Finmarkskysten ble sentrum for denne type ishavsfangst intil faiigstforbudet i 1904

Da Svend foyn døde i I894 var han Tønsbergs rikeste mann. Forutsynt som han var til det siste fikk han umiddelbart før sin død sendt av sted en ekspedisjon til Sydishavet for å undersøke hvilke fangstmuligheter som var der nede. Monument over denne viktige mann for byens nyere historie står ved Tønsberg domkirke. Foyn testamenterte mye av sin formue til misjonen.

For å fange hval utfra Finnmarks kysten etablerte Tønsbergensere seg på island (Foyns pleiesønn Marcus Bull) og andre øyer i nordomerådene til å fange hval på alle verdenshavene hvor det var regningssvarende.

Sydishavet med sentrum i den britiske øya Syd Georgia ble etterhvert hovedfeltet. På Syd Georgia etablerte selskapet "Tønsberg Hvalfangeri" seg med landstasjonen "Husvik Harbour". "Leith Harbour" ble drevet av den norskættede engelskmann Salvesen. Han hadde i sin tid kjøpt opp Marcus BulIs

selskap og kom bla. gjennom dette til å bli avhengig av fangst ekspertisen i Tønsberg.

Fra "verdensfangsten" går vi i 1920 årene over til en pelagiske fangstperiode. Da fikk man store, flytende kokerier med opphalingsslipp som gjorde at man kunne fange og opparbeide hval på det åpne hav uavhengig av enkelte lands forgotbefinnende. På dette omerådet fikk Tønsberg en konkurent og viktig samarbeidspartner i nabobyen Sandefjord. I I928 stiftet Anders Jahre, Anton von der Lippe og Svend Foyn Bruun selskapene Kosmos, Pelagos og antarktis. Fangstskutene til de to siste selskapeiie var hjemmehørende i Tønsberg. Selskapene Hector og Victor disponert av Bugge og Krogh-Hansen var også viktige selskaper som klarte å tilpasse seg den nye tid. Disse selskapene kom til å samarbeide med engelskmennene om hvalfangsten og inngikk i den store, engelskregistrerte hvalfangstbedrift Union Whaling.

I motsetning til Sandefjords pelagiske fangstflåte kom en viktig del av flåten som var tilknyttet Tønsberg, til å seile under engelsk flagg. I 1950 årene stilte Sandefjordsrederne med 6 flytende kokerier registrert i Sandefjord. I Tønsberg ble det utrustet omtrent like mange flytende kokerier, men Salvesens "Southern Harvester" og "Southern Adventure" såvel som Union Whalings "Balaena" seilte under engelsk flagg. Svend Foyns hjemby beholdt m.a.o. posisjonen til det siste selv om man altså åpent samarbeidet med utlendingene.